I 1943 ble Bengal, i dag Bangladesh og Vest-Bengal, rammet av en forferdelig hungersnød, som krevde minst 3 millioner menneskeliv som følge av sult, feilernæring og sykdom. Nobelprisvinner i økonomi, Amartya Sen, mener imidlertid at hungersnøden ikke skyldtes mangel på mat. Han mente at det fantes godt med mat, men at den ikke ble distribuert på en tilfredsstillende måte. Det vi vet med sikkerhet er at nødhjelpstiltakene sviktet på grunn av inkompetanse og korrupsjon i provinsadministrasjonen og at «the famine code» (loven om hungersnød) aldri ble innført. Denne loven ville ha sikret et minimum av nødhjelp til sultrammede innbyggere.

Flere årsaker

Det kan ha vært flere mulige årsaker til hungersnøden som rammet Bengal. Blant annet led Storbritannia et sviende nederlag mot Japan i Slaget om Singapore i 1942, noe som kan ha hatt en påvirkning. Japanerne fortsatte på offensiven, og okkuperte Burma samme år. Burma var da verdens største riseksportør, og i 1940 kom 15 % av Indias risforbruk herfra og Bengal importere enda mer. Importen var ikke større enn 20 % av Bengals forbruk, så dette alene kan ikke forklare katastrofen. Dog ble reservene mindre. Samtidig samlet Storbritannia matlagre for britiske soldater for å hindre japanerne tilgang i tilfelle japansk invasjon av britisk India via Bengal.

Brent jord-taktikk

Like ved den burmenske grensen gjennomførte britiske styrker en såkalt «brent jord»-taktikk mens store mengder ris ble transportert til de britiske troppene i Midtøsten. Store deler ble også eksportert til Ceylon, der hovedkvarteret til britene i Sørøstasia lå. I 1942 ble hele østkysten av Bengal rammet av orkan, og jordbruksområder langt innover i landet ble oversvømmet. Risreservene var små, og såkornet for vintersesongen ble brukt opp allerede på sommeren. Amartya Sen mener at det ikke var noe særlig mangel på ris i Bengal i 1943, og at den faktisk var større enn i 1941 da det ikke var hungersnød.

Matmangelen var trolig ikke reell

Sen mener at grunnlaget for katastrofen ikke var reell, men at den skyldtes rykter om rismangel. Dette førte til hamstring, og prisen føyk i været. Grunnet krigen hadde risen allerede steget 100 % året før. Dermed ble ris en god investering. Rismarkenes eiere og ansatte i krigsrelatert industri kunne nyte godt av økt lønn, mens andre grupper som fiskere og dagarbeidere på landsbygda opplevde en kraftig reduksjon i lønnen på nærmere 70 %. Bengal skal altså ha hatt nok ris, men i og med at befolkningen hadde blitt så fattige hadde de ikke råd til å kjøpe den livsviktige matsorten.

Manglende reaksjon

Indiske myndigheters manglende reaksjon på hungersnøden kom av flere grunner. Blant annet la krigen et hardt press på den indiske administrasjonen. Som vi allerede har vært inne på, lot de være å innføre loven om hungersnød. Andre årsaker var korrupsjon og inkompetanse i den bengalske administrasjonen, slik at de vanlige nødhjelpstiltakene ikke ble innført. Situasjonen kom helt ut av kontroll, og rundt tre millioner mennesker sultet i hjel i Bengal uten at noe ble gjort. Storbritannias militære sjef i Sørøstasia, Lord Mountbatten forsøkte sammen med visekongen Lord Wavell å få den britiske regjeringen til å yte nødhjelp til de sultrammede områdene, men uten hell.

Manglende kjøpekraft

Storbritannias statsminister Winston Churchill så ikke ut til å vise noen særlig interesse for hungersnøden i Bengal, og lite handling fra britisk side kan oppspores om vi blar oss tilbake i historien. Kanskje forstod de ikke omfanget av katastrofen, slik Sen mener. Også krigskabinettet og Indias minister Leo Amery stilte seg ganske likegyldig overfor katastrofen. Den indiske selvstendighetsbevegelsen gjorde også sitt til at veldig lite ble gjort. I det hele tatt var det lite handling å spore hos administrasjonen, som ikke så ut til å forstå at årsaken til hungersnøden i Bengal var manglende kjøpekraft hos den stadig fattigere befolkningen, og ikke direkte mangel på mat.