Mellom 1994 og 1998 opplevde Nord-Korea den største kjente hungersnøden i landets historie. Krisen kulminerte i 1997. Hungersnøden er også omtalt som Den besværlige marsjen på koreansk. Dette var for å unngå å bruke ord som sult og hungersnød, begge ord som ble forbudt av styresmaktene. Av en befolkning på rundt 22 millioner, mistet trolig mellom 240 000 og 3,5 millioner mennesker livet som følge av katastrofen og ettervirkningene preger fremdeles landet i dag. Økonomisk nedgang og naturkatastrofer er regnet som de største interne årsakene til hungersnøden, men den var også påvirket av endringer i internasjonal politikk og Sovjetunionens fall.

Økonomisk nedgang

I likhet med mange andre sosialistiske og kommunistiske land på andre halvdel av 1900-tallet, var den nordkoreanske økonomien preget av isolasjon og planøkonomi. Den økonomiske isolasjonen betydde at landet fokuserte på å klare seg uten hjelp fra andre land. Likevel godtok Nord-Korea betydelig økonomisk hjelp fra andre kommunistiske stater, i hovedsak Kina og Sovjetunionen, fram til Sovjetunionens fall i 1991. Landets planøkonomi betydde at det offentlige hadde full kontroll over produksjon og distribusjon av varer og tjenester. Mangel på økonomiske reformer førte til lite endringer og stagnasjon. Planene hadde ofte et perspektiv på opptil fem år, og styresmaktene var derfor lite fleksible.

Naturkatastrofer

Nord-Korea er ofte rammet av tørke- og flomkatastrofer som går utover jordbruket og produksjonen av mat, men den økonomiske isolasjonen forhindrer landet fra å importere mat fra andre land. Unntak ble gjort for andre kommunistiske land som Sovjetunionen, men da dette tok slutt i 1991, måtte Nord-Korea selv sørge for nok mat til sine innbyggere. Sommeren 1995 blir Nord-Korea rammet av en av de største flomkatastrofene i landets historie. De store vannmengdene oversvømte mange av landets underjordiske nødlagre av korn. FNs Sentrale humanitære samordningsenhet (i dag OCHA) rapporterte i 1997 at i tillegg til de mange nødlagrene, gikk 12 prosent av den totale kornproduksjonen tapt i 1995.

Humanitær bistand og nødhjelpsbistand

Alt i 1990, startet FNs barnefond (UNICEF) med noe nødhjelp til Nord-Korea. Dette ble trappet opp etter at de styresmaktene i Nord-Korea offisielt ba om internasjonal hjelp til å takle krisen i august 1995. Verdens matvareprogram (World Food Programme, WFP) har aktivt vært tilstede, distribuert støtten fra eksterne donorer og overvåket situasjonen siden 1995. De største bidragsyterne har vært Sør-Korea, Japan, Kina, USA og EU. På det meste mottok Nord-Korea godt over 1,5 millioner tonn matvarer (2001) gjennom Verdens matvareprogram, men bistanden sank drastisk etter 2011. Verdens matvareprogram sine partnere i Nord-Korea er i dag Sveits, Sør-Korea, Russland, Sverige, India og Canada.

Lukket land

Nord-Korea er et av verdens mest lukkede land, og det finnes derfor lite nøyaktig informasjon om landets situasjon og faktiske folketall. Dette er også grunnen til at det er uvisst hvor mange som mistet livet som følge av hungersnøden på 1990-tallet, men sammenligning av folketellinger fra årene før og etter katastrofen viser at et sted mellom 240 000 og 3,5 millioner mennesker døde av sult eller kostrelaterte sykdommer mellom 1995 og 1998. Nord-Korea har opp gjennom årene blitt rammet av en rekke internasjonale sanksjoner som også har påvirket nødhjelpsarbeidet i landet og ført til midlertidig nedgang eller stans i den humanitære bistanden.

Hungersnød i senere tid

Nord-Korea har i dag et sterkt sentralisert økonomisk og politisk system og en isolert økonomi. Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991, har Nord-Korea vært avhengig av humanitær hjelp fra bistandsorganisasjoner for å klare seg. Jordbruket er preget av selvberging, men er lite modernisert, noe som har ført til fortsatt matmangel. Det blir stadig rapportert nye tilfeller av hungersnød og underernæring. Verdens matvareprogram regner med at rundt 11 millioner mennesker i Nord-Korea er underernærte i 2019. Blant barn under fem år, er 19 prosent kronisk underernærte. De siste årene har det vært en nedgang i bistanden til Nord-Korea til tross for at behovet for hjelp fremdeles er stort.